This is my confessional song.

Jeg klarer ikke mer.
Lydene som ikke er der, dundrer mot trommehinnen. Jeg strekker armene ut i den tomme og mørke natten. Svetter, snur meg, fryser og svever mellom ingenting. Legger meg på magen, men får ikke puste.. Tankene er for dype, for mørke og store. Vil bare sove og glemme verden i noen timer, men jeg har deg på netthinnen og i underbevisstheten. Jeg kan ikke vinne dette spillet uten deg, vil ikke inrømme det til meg selv men må bøye meg under presset jeg selv har laget. 

Prøver å reise meg, men kroppen stritter imot med alle krefter. Jeg faller, griper tak i puta og trykker den hardt mot ansiktet. Vil skrike av alle krefter så høyt at hele verden hører meg, men det kommer ikke en lyd. Vil gråte, men kan ikke sette fingeren på om jeg er trist, sint, fortvilet eller trøtt. Jeg vet bare at jeg er forvirret, og at tankene vikler seg inn i hverandre og etterlater et gigantisk spindelvev av kaos. 

Jeg trenger ikke deg, gjør jeg vel? Jeg har jo alltid klart meg fint på egenhånd, uten deg så hadde det ikke vært enda en tankestund fyllt av ubehagelige og uspesifiserte følelser. Hvordan kan du få til dette uten å prøve engang? Skulle ønske jeg hadde det like lett, at jeg aldri hadde lagt mitt blikk på deg, aldri sagt et ord til deg - og at du aldri tok et skritt mot meg. Men man kan ikke forandre fortiden og alle må leve med konsekvensene av det de engang trodde de fikk til, det de trodde de kunne få men aldri i realiteten kunne ha.

Kunne jeg fått en ting i hele verden, så skulle jeg ønske at du så på meg med de samme øynene som jeg ser på deg. Livet handler visst om jakten, den spennede og noenganger skuffende jakten som tar slutt når den må. Noenganger for tidlig, men så alt for ofte for sent. Ikke hat meg fordi jeg prøvde, ikke hat meg fordi jeg fortsatt håper på en fortsettelse.

Don't go, i'll show you what it's like to be loved.

 
"The girl who seemed unbreakable, broke
The girl who seemed so strong, crumbled
The girl who always laughed it off, cried."